Alle tiders historie

Fordypning: Læreraksjonen i 1942

Fordypning:

Læreraksjonen i 1942 – tekst med kilder og oppgaver

 

Bare et fåtall nordmenn tok aktivt del i sabotasjeaksjoner mot Nasjonal Samling (NS) og de tyske okkupantene. Den vanligste formen for motstand var sivil ulydighet, at folk ganske enkelt lot være å gjøre som de nye myndighetene påla dem. Lærernes motstand mot forsøkene på å nazifisere skolen er et godt eksempel.

 NS understreket at skolen var et viktig redskap i omformingen av samfunnet.  Etter hvert kom Kirke- og undervisningsdepartementet med krav om pensumendringer slik at Tyskland og nazismen fikk en positiv omtale. Nye temaer som raselære måtte inn undervisningen. Fra årsskiftet 1941/42 ble lærerne pålagt å sette av en halv time i uken til orientering om Quislings politikk. Bare det lille antallet lojale NS-lærere prøvde det. De vant ikke fram, motviljen fra elevene var utbredt. På flere skoler krevde NS å holde informasjons- og vervemøter. Noen ganger endte det med slåsskamp der Hirden, NS’ ungdomsorganisasjon, angrep lærere og elever.

Skolefronten

I 1941 overtok NS-folk lærernes organisasjoner (fagforbund). Det foregikk ganske enkelt ved at de valgte lederne fikk beskjed om at de var sagt opp. Da det ble kjent, reagerte nesten samtlige av de 14 000 medlemmene landet over med å melde seg ut. Et eksempel er Norges Lærerinneforbund der antall medlemmer falt fra 2150 til 150 i løpet av noen uker. Departementet truet med å si opp lærerne som reagerte på denne måten, men trusselen hadde ingen virkning. Dermed hadde det første forsøket fra Nasjonal Samling på å overta skolen slått feil. De avsatte lederne for lærerorganisasjonene samlet seg for å kunne ta opp kampen. Sammen utgjorde de Skolefronten. Den vedtok noen korte punkter som dannet grunnlaget for motstanden. De to første og viktigste var:

  1. Enhver henvendelse om medlemskap i NS avvises.

  2. Ethvert forsøk på å bringe NS-propaganda inn i skolen, avvises.

Det siste punktet var det letteste å følge. NS kunne ikke kontrollere undervisningen, og i de aller fleste tilfeller fortsatte lærerne som før uten å ta hensyn til krav og pålegg fra de nye makthaverne. Det første punktet skulle derimot by på større utfordringer.

Lærersambandet

NS’ neste trekk kom i 1942 med opprettelsen av Norges Lærersamband. Det erstattet alle de tidligere organisasjonene som nå med ett var forbudt. Medlemskap var tvungent, den som motsatte seg, mistet retten til å undervise.  Lederen for Lærersambandet var NS-mannen Orvar Sæther (1904-1991), på folkemunne kjent som Virvar Sæther. Han holdt en pressekonferanse der han sa at lærerne i framtida måtte ”gå helt inn for den nye tid” og at ”motarbeidelse av sambandet eller vrangvilje vil ikke bli tålt. Vi har de nødvendige straffebestemmelsene.” Men lærerne var godt forberedt. Skolefronten hadde i hemmelighet utarbeidet et avslag som hver enkelt skulle kopiere og sende inn til Lærersambandet. Aksjonen var så godt koordinert at alle avslagene kom til Sambandets kontor i løpet av få dager. Der hopet tusenvis av konvolutter seg opp. Viktig var det også at alle hadde undertegnet med fullt navn og adresse. Det viste Lærersambandet og NS hvor utbredt motstanden var.

 Departementet svarte med en kunngjøring der det sto at de lærere som ikke trakk tilbake protestene sine innen 1. mars ville miste stillingene. Heller ikke denne gangen hadde trusselen noen virkning. NS stod nå overfor et dilemma: Hvis lærerne ble sagt opp, ville skolene stå tomme. Da ville folk oppdage hvor omfattende protestaksjonen var. Samtidig måtte NS reagere på en eller annen måte, men hvordan var langt fra klart. For å kjøpe seg tid, erklærte departementet at skolene skulle stenges fra slutten av februar 1942 og en måned fram fordi det manglet ved til oppvarming av klasserommene.

Arrestasjoner

Da skolene åpnet igjen, arresterte tyskerne cirka 1100 mannlige lærere. Initiativet kom ikke fra NS, men fra Terboven. Han fryktet at lærernes motstand skulle spre seg til andre deler av arbeidslivet og utløse generalstreik. En massiv arrestasjonsbølge av lærerne ville skremme andre til lydighet.

De arresterte ble internerte rundt om kring i landet, de fleste av dem i Grinileiren utenfor Oslo. Ingen av dem visste hva som ville skje, og frykten var stor for at de skulle bli deportert til Tyskland. Hele tiden forsøkte tyskerne å få lærerne til å melde seg inn i Lærersambandet. Den som gjorde det, ville umiddelbart slippes fri.

 I slutten av mars ble 700 av lærerne sendt fra Grini til Jørstadmoen ved Lillehammer. De eldste og sykeste var igjen på Grini. Selv om oppholdet på Jørstadmoen bare varte en drøy uke, mintes mange det som ren terror. Tyskerne hylte og skrek, spark og slag forkom, men verst av alt var matmangelen. Dagsrasjonen var et brød til deling på 5 mann. Sulten og det harde fysiske arbeidet, gjorde mange syke.

Kirkenesferden

I begynnelsen av april 1942 ble de 500 sterkeste sendt videre med tog til Trondheim. Der lå dampskipet Skjerstad. Skipet var beregnet til å transportere 250 passasjerer. Med alle lærerne om bord, var skipet sprengt. 17 døgn senere nådde skipet Kirkenes. Der ventet det tvangsarbeid: lossing av skip og veibygging. Én døde i en arbeidsulykke. Boforholdene var elendige, mange lå stuet sammen i telt. Lokalbefolkningen i Kirkenes hjalp dem med mat og nyheter, men utover sommeren og høsten forverret forholdene seg. Lærerne hadde ikke klær for en kald vinter. Allerede i oktober var nattetemperaturen nede i minus 20. Mange var medtatt både av fangeoppholdet før reisen med Skjerstad og av det tunge kroppsarbeidet i Kirkenes. Men uten å melde seg inn i Lærersambandet, slapp ingen ut.

Tre argumenter talte for medlemskap i Lærersambandet: Mange la vekt på at en underskrift avgitt under tvang ikke var gyldig. Viktig var det også at Kirke- og undervisningsdepartementet hadde sendt ut et rundskriv der det sto at medlemskap i Lærersambandet ikke ville medføre noen forandringer i den enkelte lærers tjenesteplikter. Skolefrontens ledelse i Oslo diskuterte saken og kom fram til at lærerne kunne bli medlemmer. Rundskrivet viste at de uansett hadde vunnet.

Løslatelse og seier

Lærerne ble enige om å skrive under. Da det var gjort, slapp tyskerne dem fri i puljer.  De aller siste dro fra Kirkenes i desember 1942. Også de som hadde vært for syke til å sendes nordover, slapp ut fra fangleire rundt om i landet. Gradvis kom undervisningen i gang. Lærerne møtte elever som var fullstendig klar over hva som var skjedd, og hvorfor skolene hadde stått tomme. Mange rapporterte om ekstra flid fra elevenes side som et tegn på støtte.

For Quisling var nederlaget totalt. Han hadde sett for seg at Lærersambandet sammen med andre yrkesorganisasjoner skulle utgjøre et riksting. Rikstinget var tenkt som en erstatning for Stortinget. Lærernes seier ødela disse planene for «nyordningen» av Norge.

 

Bruk kildene og fagteksten over til å svare på oppgavene: 

 

1. Utdrag fra et rundskriv fra Kirke- og undervisningsdepartementet 20. november 1940: 

”Den som ikke er med oss er imot, og imot oss selv, vårt folk og vårt fedreland, vår egen eksistens som kulturnasjon. Det gjelder at hver enkelt lærer legger til i det store samlede løft, at han selv grundig studerer og setter seg inn i det program som gjennom Nasjonal Samling er satt opp for den forestående nyordning, og virkelig legger godviljen til for å forstå og tilegne seg det livssynet og den ansvarsfølelsen som den enkelte og mot helheten som dette program gir uttrykk for, og som vil komme til å gjennomsyre alle våre nasjonale regjeringstiltak, også ikke minst det som vedkommer skolen og undervisningen.”

Fra Sverre S. Amundsen, red. (1946): Kirkenesferda 1942, Cappelen forlag.

  • Hva slags kilde er dette?

  • Hvordan kan kilden brukes som levning?

  • Hva er ordren til lærerne?

  • Hva menes med nyordning?

  • Hvordan prøvde Nasjonal Samling å påvirke innholdet i undervisningen?

 

2. Hvordan prøvde Nasjonal Samling å ta kontroll over lærerne i 1941? Hvordan reagerte lærerne? 

 

3. Hva var Skolefronten? Hva var de viktigste punktene i Skolefrontens budskap?

 

4. Hva var Norges Lærersamband? Hvordan forholdt lærerne seg til denne organisasjonen? 

 

5. Hvor mange lærere ble arrestert i 1942, og hvorfor? 

 

6. Hva skjedde videre med de arresterte lærerne? Hvordan ble de behandlet? 

 

7. En av de arresterte lærerne forteller om sjøreisen til Kirkenes:     

  • «Jeg hadde bare plass til å sitte med beina trukket til meg. Slik orket jeg ikke å sitte lenge. Jeg forøkte å legge meg på ryggen, men da ble det ikke plass til beina. Jeg prøvde å ligge med beina i været, knærne bøyd over brystet, men det gikk ikke. Så forsøkte jeg i mørket å strekke beina ut i været og så senke dem varsomt i håp om at de måtte finne en plass å hvile på. Jeg prøvde flere retninger, men ble hver gang avvist.»

    Fra Einar Lundeby (1992): De norske læreres kamp i 1942, Lærerlaget. 

  • Hva slags kilde er dette? Hvordan vil du kildekritisk forholde deg til den?

  • Hva forteller opphavspersonen om forholdene ombord?

  • Hvor stor passasjerkapasitet hadde skipet som fraktet lærerne til Kirkenes?

  • Hvor mange mennesker var det faktisk om bord?

 

8. Når ble lærerne satt fri, og hvilke årsaker lå bak? 

 

9. Hvorfor kan man si at lærerne vant kampen mot NS?  

Cappelen Damm
Cappelen Damm AS er ikke ansvarlig for innhold på eksterne nettsider