Alle tiders historie

Historieskrivingen om andre verdenskrig - kritiske perspektiver

Den britiske historikeren Norman Davies trekker i boka Europa i krig 1939-45 fram noen kritiske perspektiver på historieskrivingen om andre verdenskrig:

“Det sies ofte at det er seierherrene som skriver historien. Og i tilfellet andre verdenskrig fikk historikerne i Storbritannia, USA og USSR helt klart et forsprang. Men seierherrenes historiografiske triumf er i beste fall kortvarig, og ofre illusorisk. For den har en tendens til å mangle en av de viktigste kvalitetene for god historieskriving, selvkritikk. Etter 1945 oppsto det også et annet stort problem. De allierte seiersmaktene var splittet. De var fundamentalt uenige ikke bare om aktuelle politiske spørsmål, men også om hvordan fortiden skulle fortolkes. Resultatet var en langvarig konflikt i synet på krigshistorien, som det var små muligheter til å diskutere og langt mindre løse på mer enn 40 år. I den forbindelse er det på sin plass med en advarsel: Alle regjeringer og alle typer regimer har hatt for vane å legitimere sin eksistens gjennom fordreide fortolkninger av historien. USA for eksempel, som etter krigen fremsto som den viktigste verdensmakten, viste naturlig nok til sin krigsinnsats mot Nazi-Tyskland og Japan for å rettferdiggjøre at landet fortsatte å stå som forsvarer av frihet og demokrati. I amerikanske øyne ble krigen snart et nødvendig forspill til nåtiden, en anvendelig plattform for den kontinuerlige kampen mellom `det gode` og `det onde`.

Lignende holdninger utviklet seg i URRS, der den hardt tilkjempede seieren over Nazi-Tyskland ble brukt som argument for å bevise overlegenheten til det såkalt sosialistiske systemet og som politisk våpen som kunne brukes mot alle systemets fiender. Siden USA etter hvert var blitt fiende nr. 1, fikk Adolf Hitler selskap av `Uncle Sam` i galleriet med skurker som motsatte seg det sovjetiske `gode`. I sovjetiske øyne, på samme vis som i amerikanske, var andre verdenskrig et nødvendig forspill til nåtiden. Men den ble brukt på stikk motsatt måte. I sovjeternes verden var det skandaløst at amerikanerne skulle gjøre krav på like stor ære for en seier der amerikanske og sovjetiske ofre hadde vært alt annet enn jevnstore. Disse motstridende verdensanskuelsene forble uforenlige så lenge den kalde krigen varte…

Historikere må også slåss mot et fenomen som den franske akademikeren Pierre Nora har kalt lieux de mémoire, det vil si historiske steder og hendelser som appellerer så sterkt til den kollektive hukommelsen at de ekskluderer eller overskygger alle andre. I USA er Pearl Harbor og Omaha Beach blitt nettopp slike fyrtårn. I Storbritannia fyller `mirakelet ved Dunkirk` samme funksjon. I jødisk historie er det Auschwitz. I sovjetisk historie er det Leningrad og Stalingrad. Disse nesten hellige motivene er til hinder for et bredere perspektiv og en mer kritisk tilnærming som så sårt trengs. I en fragmentert etterkrigsverden var det rett og slett ikke mulig for uensartede minneselementer å smelte sammen til et eneste omforent bilde.

I verket Den annen verdenskrig som begynte å komme ut i 1948, presenterte Winston Churchill et selvrettferdiggjørende scenario i en så autorativ tone at det var vanskelig å motsi ham. Tesen var enkel. Hitler var kilden til problemene. Kampen var rettferdig. Det angloamerikanske partnerskapet ble den seirende kombinasjonen. Vendepunktet kom da Storbritannia overlevde. Sovjetunionen ble anerkjent som en medvirkende årsak til seieren, men hverken størrelsen på det sovjetiske bidraget eller omfanget av Stalins forbrytelser ble nevnt. Frigjøringen begynte i Normandie. Frihet og demokrati hadde seiret.

I østblokklandene var det et helt annet scenario som ble stilt opp. USSR var et fredselskende land. Det hadde ingen befatning med hendelsene i 1939-40, da kapitalistmaktene bestemte seg for å slåss mot hverandre. `Den store fedrelandskrigen` begynte i juni 1941, da Nazi-Tyskland angrep USSR uten foranledning – og østfronten var den eneste krigsskueplassen som virkelig telte… Hverken luftkrigen eller slaget om Atlanterhavet eller den vestlige hjelpen til USSR fortjente noen fremtredende plass. Frigjøringen av Europa var det Den røde armés kanoner som sørget for…

I de vel 15 årene som er gått siden Sovjetunionens sammenbrudd, er imidlertid de viktigste fremskrittene skjedd innen sovjetisk historie. Ikke alle studier lever opp til sine løfter om å være `basert på en ubegrenset tilgang til de russiske arkivene`, men det er likevel tilfelle at historikere har sett ting som aldri har vært sett før.”

Fra Norman Davies (2007): Europa i krig 1939-45, Gyldendal.

USSR: Betegnelse på Sovjetunionen.

 

Oppgaver:

1. Hva mener Norman Davies er den vesentlige mangelen ved seierherrenes historieskriving?

2. Hvordan ble historien om andre verdenskrig brukt politisk i USA og Sovjetunionen etter krigen?

3. Hvordan ble historieskrivingen påvirket av den kalde krigen (motsetningsforholdet mellom USA og   Sovjetunionen etter 1945)?

4. Hva menes med lieux de mémoire? Hvilke kritiske innvendinger har Norman Davies i denne sammenheng?

5. I teksten beskriver Norman Davies forskjellene mellom den vestlige og den østlige forståelsen av andre verdenskrig. Hva gikk forskjellene ut på?

6. Hvilke framskritt er gjort i historieforskningen etter Sovjetunionens sammenbrudd, og hvorfor?

Cappelen Damm
Cappelen Damm AS er ikke ansvarlig for innhold på eksterne nettsider