Alle tiders historie

Kildeoppgave: Cecare Beccaria

Bilde: Wikicommons

Humanisering av straffen

I siste halvdel av 1700-tallet kom nye tanker om hvordan samfunnet burde straffe forbrytere. Den viktigste pådriveren for reformer i straffesystemet var italieneren Cesare Beccaria (1738-94). Han vokste opp i en aristokratisk familie i Milano. Han fikk en jesuittisk utdannelse, men i begynnelsen av 20-årene ble han kjent med en liten krets intellektuelle i hjembyen. Sammen dannet de gruppen «Knyttnevenes akademi» som kastet seg over opplysningslitteratur fra hele Europa. I 1764 ga han ut hovedverket Forbrytelser og straff. Der hevdet han at samtidens straffemetoder var basert på hevnlyst og følelser og ikke fornuft. I likhet med Voltaire tok han kraftig avstand fra tortur, og han mente dødsstraff var både virkningsløs og inhumant. Staten hadde rett til å straffe, men ikke å ta liv. Hensikten med straff var å forebygge lovbrudd, ikke hevn.

Under arbeidet med boka fikk Beccaria stadige innspill fra vennene i «akademiet» som både kom med faktaopplysninger og  språklige råd. Forbrytelser og straff ble en bestselger over hele Europa, og Beccaria fikk en strålende mottakelse hos filosofene i Paris. I løpet av de neste tiårene hadde reformforslagene stor påvirkning i mange land. Den amerikanske grunnlovens 8.tillegg forbyr «cruel and unusual punishments», og i Storbritannia lå tankene hans til grunn for en kraftig omlegging av straffeloven.

Beccarias tanker slo også an på hjemmebane. I 1768 overtok han ansvaret for jusundervisningen ved universitetet i Milano. Etter hvert fikk han også politiske verv, blant annet med oppgaven å reformere lovverket. I 1786 vedtok Toscana, som den første stat i verden, å avskaffe tortur og dødsstraff.

Kilde: Forbrytelser og straff, 1764 (Utdrag)

Straffens hensikt

Straffens hensikt er ingen annen enn å forhindre den kriminelle i å gjøre ny skade på sine medmennesker og å stanse andre fra å gjøre det samme. Straff og måten den blir utført på, må være proporsjonal slik at den gjør sterkest og mest varig inntrykk på menneskers bevissthet og i så liten grad som mulig påfører den dømte kroppslig smerte.

Om tortur

Tortur av en kriminell mens rettssaken forberedes, er en ondskap som aksepteres i de fleste nasjoner. Hensikten er å presse fram en tilståelse, selvmotsigelse, avsløring av medkriminelle, eller å få fram en form for metafysisk eller ubegripelig renselse fra ondskap. Eller til slutt, for å få kjennskap til andre forbrytelser som han muligens har begått, men ikke er tiltalt for.

Ingen mann kan bli ansett som skyldig før en dommer har felt en dom. Heller ikke samfunnet kan frata den tiltalte offentlig beskyttelse før det er bevist at han har brutt den pakten som garanterte ham et slikt vern. Hvilken rett, annet enn makten, kan gi en dommer myndighet til å påføre en borger straff før skyldspørsmålet er avklart? Dette dilemmaet er ikke nytt. Om forbrytelsen er bevist, venter ingen annen straff enn den som loven fastslår. Tortur er i så fall verdiløs fordi forbryterens tilståelse er verdiløs. Om lovbruddet ikke kan bevises, må man ikke torturere den uskyldige. For i lovens navn er han som ikke har begått en kriminell handling.

Oppgaver:

1 Les kilden om Damiens henrettelse (side 251 fellesutgaven/39 vg3-boka/149 påbyggsboka). Hva forteller avisreferatet og Beccarias bok om 1700-tallets syn på forbrytelser og straff?

2 Les om Lynn Hunts teori om framveksten av menneskerettighetene (side 244 fellesutgaven/32 vg3-boka/142 påbyggsboka). Hva er hennes forklaring på mentalitetsendringen på slutten av 1700-tallet når det gjelder synet på bl.a. straff?

3 Gjør en kildekritisk analyse av Beccarias tekst. Bruk sjekklisten på innsiden av omslaget til læreboka.

Cappelen Damm
Cappelen Damm AS er ikke ansvarlig for innhold på eksterne nettsider