Alle tiders historie

Kildeoppgave: Montesquieu

Illustrasjon: Wikicommons

Lovenes ånd

Charles de Montesquieu (1689–1755) skrev boka «Lovenes ånd» i 1748. Utgangspunktet hans er påstanden om at «Det er en evig erfaring, at ethvert menneske som har makt fristes til å misbruke den.» Av den grunn måtte man fordele makten likt mellom tre instanser, mente han.

(...)

Det finnes i enhver stat tre typer makt: den lovgivende makt, den utøvende makt med hensyn til saker som vedrører folkeretten, og den utøvende makt med hensyn til saker som vedrører den hjemlige rett.

I henhold til den første gir fyrsten eller øvrigheten lovene for en tid eller for alltid og forandrer eller avskaffer de som er gitt. I henhold til den andre slutter han fred eller starter krig, utsender eller mottar legasjon, opprettholder sikkerheten og forhindrer invasjoner. I henhold til den tredje straffer han forbrytelser og dømmer i rettstvister mellom private. Man kan kalle denne siste den dømmende makt og den andre den utøvende makt i staten.

Politisk frihet er for en borger den sinnsro som kommer av den forvissning enhver nærer til sin sikkerhet, og for at man skal ha denne frihet, må styret være innrettet på en slik måte at ingen borger trenger å frykte en annen borger.

Når den lovgivende og utøvende makt er forent i én og samme person eller ett og samme regjeringsorgan, er det ingen frihet; for man kan frykte at den samme monarken eller det samme senatet gir tyranniske lover og praktiserer dem tyrannisk.

Det er heller ingen frihet hvis den dømmende makt ikke er atskilt fra den lovgivende og den utøvende. Hvis den var forent med den lovgivende, ville makten over borgernes liv og frihet være vilkårlig: for dommeren ville være lovgiver. Hvis den var forent med den utøvende makt, kunne dommeren ha en undertrykkers makt.

Alt ville være tapt hvis én og samme mann eller den samme forsamling av styrende, uansett om den var utgått fra adelige eller fra folket, utøvde disse tre formene for makt: makt til å gi lover, makt til å sette i verk offentlige beslutninger og makt til å dømme ved forbrytelser og private rettstvister.

(…)

Den dømmende makt bør ikke være tillagt en permanent domstol, men bør utøves av personer som tas ut ved loddtrekning blant folket (som i Athen) til bestemte tider av året og på en måte som er foreskrevet i loven for å utgjøre en domstol som skal fungere så lenge det er nødvendig.

Når på denne måten den dømmende makt, som er så skjebnesvanger blant menneskene, verken er knyttet til en bestemt stand eller et bestemt yrke, blir den så å si usynlig og upersonlig. Man har ikke hele tiden dommere for øynene, og man frykter domstolen, ikke enkeltpersoner.

(…)

Men selv om domstolene ikke bør være faste, så bør dommene være det i en slik grad at de aldri er noe annet enn anvendelse av loven i det enkelte tilfelle. Hvis de var dommerens private mening, ville man leve i samfunnet uten virkelig kjennskap til de forpliktelsene man dermed hadde påtatt seg.

(…)

På samme måte som enhver som anses for å ha en fri sjel, bør styre sine egne anliggender i en fri stat, bør folket som folk ha den lovgivende makten. Men fordi dette er umulig i store stater og underkastet mange ubehageligheter i små, er det nødvendig at folket gjennom sine representanter må gjøre det de ikke kan gjøre selv.

 Mennesket er født fritt, men overalt er det lagt i lenker. Den som tror han er herre over andre, er ikke mindre slave enn dem. Hvordan har denne forandringen skjedd? Jeg vet ikke Hva er det som gjør den lovlig? Jeg tror jeg har en løsning på dette problemet.

(…)

Å finne en form for sammenslutning som med samlet styrke forsvarer og beskytter enkeltmennesket og hans eiendom, og som gjør at den enkelte, idet han forener seg med alle de andre, bare adlyder seg selv og forblir like fri som tidligere, det er det grunnleggende problemet som samfunnspakten gir løsningen på.

 
(Utdrag fra: Erik Rasmussen: Det gode samfunn, Gyldendal, København 1973)
  1. Hvordan er statens makt fordelt?
  2. Hvilke oppgaver har hver statsmakt?
  3. Hvorfor er maktfordeling nødvendig?
  4. Hvordan bør dommere utpekes, og hvor lenge bør de sitte i sine embeter?
  5. Hvordan bør dommene være?
  6. Hva slags kilde er dette? Bruk sjekkpunktene på oppslagssiden i læreboka.
Cappelen Damm
Cappelen Damm AS er ikke ansvarlig for innhold på eksterne nettsider