Alle tiders historie

Romas politiske institusjoner (fordypning)

I læreboka kan du lese om grunnleggende trekk ved det politiske systemet i den romerske republikken. Her følger ytterligere informasjon om folkeforsamlingen(e), senatet og embetene, hentet fra en bok om Cæsar av den danske historikeren Peter Ørsted:  

Folkeforsamlingen(e):

"Som nevnt fikk romerne aldri noen skreven forfatning, men det var et grunnleggende om enn uformulert prinsipp at folket var suverent, at all makt utgikk fra dette folket, fra populus romanus. Og folket besto per definijson av alle våpenføre menn som hadde borgerrett i det aktuelle civitas (...) Det ble fastsatt at folket var suverent, at res publica var res populi, at staten var folkets. Folkeforsamlingene var utgangspunktet. Her lå den lovgivende og velgende myndighet (...)

Tribusforsamlingen ble dannet som plebeiernes særforsamling og var opprinnelig ment som et politisk våpen mot patrisierne.  Centurieforsamlingen var timokratisk bygd opp, dvs. at de rikeste hadde flertallet selv om de ikke utgjorde størstedelen. Dette ville ikke de fattigere plebeierne finne seg i. På den langt mer demokratiske folkeforsamlingen vedtok de sine egne lover og valgte sine egne embetsmenn - folketribunene. Stenderkampene endte med prinsipiell likestilling mellom de to stendene, og man befant seg da plutselig i den uhensiktsmessige situasjon at man hadde to lovgivende forsamlinger og et to-delt embetsmannssystem. Siden romerne aldri kunne finne på å avskaffe noe som deres fedre en gang hadde innført, trakk man ikke den naturlige konsekvens å nedlegge den ene forsamlingen, men utviklet smått om senn en praksis der all lovgivning fant sted på tribusforsamlingen, og valg av høyere embetsmenn fant sted på centurieforsamlingen (...)

Centurieforsamlingen var, som ordet sier, bygget opp av centurier - opprinnelig enheter på 100 mann. Det var i alt 193 centurier... avstemningene ble holdt centurievis, slik at flertallet i hver centurie ble til en stemme for eller imot. Et forslag kunne vedtas når over halvparten av samtlige centurier, dvs. 97 centurier, hadde gått inn for det. Når plebeierne protesterte mot denne tilsynelatende meget demokratiske forsamlingen, skyldtes det at antallet centurier ikke ble økt i takt med det romerske imperiums og borgerskarens vekst. Grensen mellom de enkelte klasser av centurier - det var i alt 5 klasser - ble i relaliteten til formuesgrenser, og etter hvert som tiden gikk, kom de lavere centurier til å bestå av langt flere enn 100 mann... Siden hver centurie fortsatt talte enkeltvis for en stemme, ble stemmene i de lavere centurier ntaurligvis nærmest verdiløse (...)

I år 287 f.kr. ble lovgivningen på tribusforsamlingen utvidet til å gjelde for alle romerske borgere, ikke bare for plebeiere (...) Tribusforsamlingen var, som ordet sier, delt inn i en rekke valgkretser - i alt 35 på Cæsars tid. Her var det 4 bytribus, altså en firedeling av selve byen Roma, mens de resterende 31 lå strødd rundt om i Italia (...) I likhet med centurieforsamlingen stemte man korporativt (...) Med 18 tribus nådde man altså et flertall. Men også her havnet den generelle utviklingen på tverke. Antall tribus ble ikke utvidet parallelt med veksten i borgerbefolkningen, og særlig ikke med veksten i Romas befolkning. Siden alle borgerne var eller ble innskrevet i en tribus, ble noen tribus betydelig større enn andre, og den enkeltes stemme fikk dermed mindre vekt. Dermed kan man også på en tribusforsamling lett komme i en situasjon hvor et forslag har flertall av tribus, men ikke et flertall av stemmer. Et annet vesentlig problem oppsto fordi nærhets- og tilstedeværelsesprinsippet betød at de velgerne som tilfeldigvis befant seg i Roma, eller som faktisk bodde der, i praksis fikk større innflytelse."  

Senatet:

"Etter sitt første viktige embete ble man opptatt i senatet av sensorene dersom man hadde den påkrevde høye formuen, og et ellers uplettet rykte (...) Det var i  prinsippet et råd bestemt for de sittende embetsmenn. Senatet uttalte sin mening, sententia, formulert som en godkjennelse eller et avslag av de forslagene som embetsmennene ønsket å fremlegge for folket. Denne meningen kalte romerne for senatus auctoritas, senatets autoritet. Den fremkom gjennom en debatt hvor den enkelte senatorer ble spurt om sin oppfatning 8...) Som regel var dette en diskusjon mellom statens ledende personligheter som munnet ut i en slags avstemning ved at møtelederen ba de tilstedeværende sennatorene om å gi sin mening til kjenne med føttene. Dvs. at de delte seg inn i to grupper og gikk til hver sin side av lokalet hvor møtet ble holdt (...) De høytideluge formene senatsmøtene ble holdt under, var alene nok til å gi senatet en del av dets auctoritas, dets mulighet for å øve innflytelse. men vi må ikke glemme at vi i realiteten har imperiets største jordeiere og dermed de rikeste menn sittende i senatet. Og ikke bare det: Disse var også de mest erfarne i både krig og fred."

Alle sitater hentet fra Peter Ørsted (2007): Gaius Julius Cæsar, Spartacus forlag. 

 

Embetene (med Cæsar som eksempel):

Kvestor var første trinn på embetsstigen i Roma. Kvestorene bestyrte den romerske statskassen. For å bli kvestor måtte man være fylt 30 år. Vanligvis var det 20 kvestorer, 8 i Roma mens resten ble sendt ut i provinsene etter loddtrekning. Cæsar var kvestor i Spania fra 68-67 f. Kr.

Neste trinn på embetsstigen var folketribun. Dette var opprinnelig egne embetsmenn for plebeierne og som skulle beskytte plebeierne mot overgrep fra patrisierne. Embetet besto også etter stenderkampene. En folketribun kunne foreslå lover og legge ned veto (stanse) alle offentlige beslutninger. Det var vanligvis 10 folketribuner. Siden Cæsar var av patrisierslekt kunne han ikke bli folketribun. 

Edilene førte oppsyn med offentlige bygninger og hadde ansvaret for branntilsyn, kornforsyning, religiøse fester og forestillinger - samt lov og orden. Cæsar var edil i 65 f. Kr.

Pretorene stod neste høyest på embetstiden og var ansvarlige for rettsvesenet. Videre hadde de, i likhet med konsulene, imperium - øverste utøvende og miitære myndighet. Pretorer og konsuler kunne senere bli valgt til stattholdere. Det var 8 pretorer i Roma. Cæsar var pretor i 62 f. Kr. Året etter (i 61 f. Kr.) ble han stattholder i Spania.

Konsul var det høyeste embetet man kunne nå i Roma. Det var to konsuler og de var likestilte, det vil si at de skulle kontrollere hverandre og måtte være enige om avgjørelser. Konsulene hadde øversteutøvende og militære myndighet og ledet møtene i senatet. I krisetider kunne konsulene foreslå at sentat erklærte unntakstilstand og ga dem uinnskrenket makt. Cæsar ble konsul i 59 f. kr.

I Roma ble det også valgt to sensorer som blant annet hadde ansvaret for manntall, registrering av borgernes formue og hva den enkelte skulle betale i skatt, og fordeling av borgerne på centurier og tribus.  

 

Kilde:

Peter Ørsted (2007): Gaius Julius Cæsar, Spartacus forlag.

 

Oppgaver:

1. Hvilke to folkeforsamlinger fantes i Roma?

2. Hva var utgangspunktet for tribusforsamlingen (hvordan ble den til)?

2. Hvordan var de to forsamlingene sammensatt, og hvilke oppgaver hadde de?

3. Hvilke demokratiske svakheter hadde de to folkeforsamlingene?

4. Hva var senatets rolle, og hvem kunne bli senator?

5. Hvorfor hadde senatet i virkeligheten mye makt?

6. Hvilken oppgave hadde en folketribun, og hvorfor kunne ikke Cæsar få dette embetet?

7. Hvilke embeter måtte man ha hatt for å bli stattholder i en romersk provins?

8. Hvilke oppgaver hadde konsulene? 

 

 

 

 

Cappelen Damm
Cappelen Damm AS er ikke ansvarlig for innhold på eksterne nettsider