Alle tiders historie

Kildeoppgave: Sokrates

Illustrasjon: Wikicommons

Xenofon (ca. 431 – 350 f. Kr) var soldat, historiker og stor beundrer av filosofien Sokrates (læreboka side 36). Ved siden av Platon er han den viktigste kilden vi har til Sokrates’ liv.

 

Fra Erindringer om Sokrates

 Første bok

1.

Jeg har ofte undret meg over hvordan de som anklaget Sokrates, kunne få overbevist athenerne om at han burde straffes med døden på grunn av sitt forhold overfor staten. For anklagen lød omtrent slik: Sokrates forsynder seg ved ikke å anerkjenne de guder staten anerkjenner, men ved istedenfor å innføre nye demoniske vesener. Han forsynder seg også ved å ødelegge de unge.

            Først og fremst: Hvilket bevis kunne de anføre på at han ikke anerkjente de guder staten anerkjente? Det var jo ikke tvil om at han ofret, både hjemme og på de offentlige statsaltre …

Sokrates var stadig å se ute. Tidlig om morgenen begav han seg til søylegangene og gymnasiene, og på den tiden da torvet er fullt av folk, var han å se der, og resten av dagen oppholdt han seg stadig der hvor han hadde utsikt til å treffe de fleste. Og for det meste drev han på og snakket, og det var full anledning for dem som ville, til å høre på. Men aldri har noen merket at han i handling eller ord viste noen mangel på gudsfrykt og fromhet. Og ikke samtalte han som de fleste andre filosofer om naturvitenskapelige spørsmål: han anstilte altså ikke betraktninger om hvordan det sofistene kaller kosmos, er blitt til, eller efter hvilke naturens lover de forskjellige himmelfenomener finner sted; nei, han viste at de som grublet over slikt, gikk tåpelig til verks.

Men selv samtalte han alltid om det som angikk mennesket, idet han undersøkte hvasom lå i «gudfryktig», «gudløst», «edelt», «skjendig», «fornuft», «galskap», «mot», «feighet», eller hva «en stat», «en statsmann» ville si, eller hva som hørte med til å kunne herske over mennesker eller være en slik hersker, i det hele tatt spørsmål som han mente man måtte ha innsikt i for å kunne være et edelt og dyktig menneske, mens han mente at de som ikke hadde en slik innsikt med rette fortjente å kalles treller.

 2

Jeg synes også det er merkelig at noen kunne få seg til å tro at Sokrates ødela ungdommen, han som i tillegg til det som jeg hittil har sagt, først og fremst var mer avholdende enn noen hva erotikk og fråtseri angår, og dessuten var i stand til i særlig grad å tåle kulde, varme og alle slags anstrengelser, han var også oppdratt til å stille så små krav at han uten vanskelighet var tilfreds med det ganske lille han ervervet seg. Men hvordan skulle en slik mann kunne bevirke at andre ble gudløse, brøt lovene, ble gourmander, ble utsvevende erotikere eller så bløtaktige at de ikke kunne tåle anstrengelser? Nei, han fikk heller folk avvent fra slikt, og fikk vakt deres lyst efter dugelighet og gav dem håp om å bli utmerkede folk dersom de bare arbeidet med seg selv. Men han påtok seg aldri å være lærer for noen. Det var ved å vise seg som den han var, at han fikk dem som omgikkes ham til å håpe på at de ved å efterligne ham kunne bli slik som han. Men han forsømte heller ikke sitt legeme, og han roste ikke dem som gjorde det. Han tok avstand fra at man skulle styrke seg altfor meget på mat for å kunne prestere et voldsomt kroppsarbeide, men han fant det riktig at man bare spiste så meget som appetitten virkelig tilsa, så at man uten vanskelighet kunne få fordøyet det man hadde spist. Han sa at når man handlet slik, da lever man tilstrekkelig sunt og kunne uhindret dra omsorg for sin sjel. Og noen slags bløtaktighet eller forfengelighet la han ikke for dagen verken hva klær, sko eller levesett ellers angikk. Og heller ikke gjorde han dem som omgikkes ham, glad i penger. Han fikk dem jo til å gi avkall på andre lyster, og han krevet ikke penger av dem som hadde trang til å omgås ham. For ved å gi avkall på betaling mente han å sørge for sin egen uavhengighet. Men om dem som tok penger for å la folk være sammen med seg,* sa han at de solgte seg selv som slaver, fordi de jo da var nødt til å samtale med dem de hadde fått penger av. Han undret seg over at noen som erklærte at de kunne gjøre andre dugelige, ville ta penger for slik lærdom, og ikke heller mente å få den største vinning ved å få en venn som var noe verd, men altså fryktet for at når den andre ble en slik fortreffelig mann, da ville han allikevel ikke føle den største takknemlighet overfor den som i høyeste grad var hans velgjører. Sokrates stilte ikke noen slik fullkommenhet i utsikt. Men han stolte på at når noen av dem som var sammen med ham, godtok hans anskuelser, da ville disse hele livet til ende være trofaste venner både overfor ham og overfor hverandre. Hvordan skulle altså en slik mann kunne ødelegge de unge? Ja, da måtte omsorg for dyd og dugelighet bety en ødeleggelse.

 * Xenofon sikter her til samtidens sofister, en gruppe profesjonelle lærere

 Utdraget er hentet fra Svare: Filosofiske tekster. Pax 1998. Oversatt av Henning Mørland.

1 Hvilke anklager var rettet mot Sokrates, ifølge Xenofon?

2 Hvordan beskriver Xenofon Sokrates’ virksomhet? Hvilke spørsmål og hvilken metode brukte han?
3 Hva var forskjellen på Sokrates og sofistene?
4 Hvilken oppfatning har Xenofon selv av Sokrates?
5 Hvordan vurderer du denne teksten som historisk kilde? Bruk sjekkpunktene på oppslagssiden til læreboka.
Cappelen Damm
Cappelen Damm AS er ikke ansvarlig for innhold på eksterne nettsider