Alle tiders historie

Kontrafaktisk historie: Slaget ved Salamis

Historikeren Øystein Sørensen har skrevet en interessant bok om kontrafaktisk historieskrivning. Der spekulerere han i hvordan historien kunne utviklet seg helt annerledes dersom avgjørende begivenheter hadde fått et annet utfall. En slik hendelse er slaget ved Salamis og hva som kunne ha skjedd om grekerne hadde tapt for perserne (se side 31 i læreboka).

Salamis 480 f.Kr. – persisk seier, ingen europeisk sivilisasjon?

 Det er en besnærende tanke at den menneskelige sivilisasjon kunne tatt en helt annen vending på ett enkelt punkt i historien – en vending så dramatisk at menneskehetens historie ville blitt totalt annerledes, og at noen ville velge ikke å snakke om sivilisasjon i det hele tatt om det som hadde kommet isteden.

            Om man skal lete etter et sånt mulig avgjørende vendepunkt, finnes det en gammel favoritt: Slaget ved Salamis en gang i slutten av september 480 f.Kr. Den tyske filosofen Hegel er en av dem som har sett dette slaget som en avgjørende vending. For Hegel ble selve Ånden – drivkraften i menneskehetens mangslungne utvikling – reddet med et nødskrik. Som en følge av dette slaget, fikk vi en vestlig sivilisasjon preget av verdier som frihet, pluralisme, individualitet, kritisk tenkning, rasjonalitet, vitenskap, demokrati og velavgrensede stater. Alternativet? Det ville vært, og det holdt på å bli, et langvarig persisk imperium med orientalsk despoti, teokrati, obskurantisme og mørke. Istedenfor ytringsfrihet ville vi fått en tyrannisk stat der forfattere ville blitt dømt til døden om de skrev gale ting. Det ville vært tankepoliti overalt. Universiteter ville vært lærestoler for religiøs fanatisme og lite annet. Det ville ikke vært noen selvstendig tenkning å snakke om, alle ville vært nødt til å hylle despoter og guder.

            Slaget ved Salamis var et sjøslag der athenske flåtestyrker beseiret en langt sterkere persisk flåte. Den persiske flåten var et ledd i en mektig invasjonsstyrke. Ti år tidligere hadde perserkongen Darius forsøkt seg på en invasjon i Hellas. Persia var et imperium, styrt av en monark med guddommelige aspirasjoner. Det var en vanlig statsform i Asia i det femte århundre før vår tidsregning. Hellas var noe helt annet – en løs sammenslutning av selvstyrte bystater. Athen var en av disse bystatene, og utmerket seg med en ny og eksperimentell politisk forfatning – et såkalt demokrati, der vesentlige politiske spørsmål ble avgjort etter åpen debatt og avstemning på byens sentrale torv. De som hadde rett til å delta i debatt og avgjørelser, var bystatens frie menn, og de hadde utstrakte og like rettigheter i kraft av sitt byborgerskap.

            Darius’ invasjon var halvhjertet, og da en persisk styrke ble slått av athenerne ved Marathon, nord for Athen, i 490 f.Kr., ga han opp og vendte hjemover.

            Darius’ sønn og etterfølger Xerxes ønsket å hevne denne ydmykelsen og forberedte en langt mer ambisiøs invasjon. Ifølge tidens historikere – som ikke uten videre er pålitelige – besto den persiske invasjonshæren i 480 f.Kr. av én million mann. Det er ganske sikkert overdrevet, moderne historikere snakker om en styrke på mellom 100 000 og 200 000 mann. Uansett kan vi fastslå at tidens mektigste fyrste satset sine veldige ressurser på å underlegge seg hellenerne. Den persiske invasjonsstyrken feide da også vekk all motstand etter at den marsjerte inn fra Lilleasia over Hellesponten. Det var store problemer med å samle de greske bystatene til et felles forsvar. En heroisk forsvarskamp ved Termopylene-passet kunne bare stagge perserne lite grann. En rekke greske stater ga seg hen til den persiske erobreren og aksepterte Xerxes’ overhøyhet. Noen støttet til og med perserne entusiastisk. Det så ut til at perserhæren ville velte inn over resten av Hellas og gjøre Hellas til en persisk provins – et satrapi.

            Men sjøslaget ved Salamis ble en avgjørende vending. Den store helten var den athenske hærføreren – i dette tilfellet kan vi lettere anakronistisk gi ham tittelen admiral – Themistokles. Beskrivelsene av selve slaget er kanskje ikke like pålitelige, enten de er skjønnlitterære eller forsøk på det vi i våre dager kaller nøktern sakprosa. Det gjelder det mest kjente bidraget, Aiskylos’ drama Perserne, og det gjelder også historikeren Thukydid. Uansett er det tydelig Themistokles’ fortjeneste at slaget ble utkjempet i et farvann og på et tidspunkt der athenerne kunne stille betingelsene. Ifølge Thukydid la dessuten Themistokles en felle for perserne. Han sendte en slave inn i persernes leir med en historie om at grekerne kranglet seg imellom og var i ferd med å forlate Salamis-stredet – og at den persiske flåten ville ta hellenerne på sengen om den slo til med en gang.

            Thukydid er som antydet ikke alltid like pålitelig. Men uansett: Den overlegne persiske flåten gjorde flere åpenbare blundere og ble totalt maltraktert. Uten sin store flåte kunne det se ut som om Xerxes mistet troen på videre erobringer. Han vendte tilbake til Persia med en del av sin hær. Resten av den persiske hæren ble slått året etter av en samlet gresk hærstyrke med stor kampmoral, fornyet samhold og sterk besluttsomhet – som et resultat av seieren ved Salamis.

            Etter dette ga perserkongene opp tanken om å erobre Hellas. Den greske kulturen fikk utvikle seg videre Ikke minst viktig er det at Athen nå ble den desidert ledende greske bystaten. Athensk politisk kultur dannet mønster for andre, athensk filosofi og politisk tenkning ble skoledannende i hele den greske kultur – og etter hvert mange andre steder også. Den historiske veien var åpnet for Sokrates, Platon og Aristoteles, for ideer om statsborgerskap, like rettigheter, demokrati og åpen debatt. Platon, som sterkt mislikte demokratiet, var en av de første til å fastslå hvor viktig slaget ved Salamis var. Det hadde, skriver han i Lovene, gjort grekerne verre som folk.

            Hvor nær perserne var ved å vinne slaget ved Salamis, er det vanskelig å ha noen nærmere begrunnet formening om. Men dersom Themistokles ikke hadde fått viljen sin og utkjempet ett stort og avgjørende slag i de trange sundene ved Salamis, er det all grunn til å tro at perserne ville ha beseiret sine fiender.

            En liten smakebit på hvordan det kunne ha blitt, får vi i Harry Turtledoves novelle «Counting Potsherds». Den foregår et hundreår eller to etter det avgjørende sjøslaget ved Salamis. Hovedpersonen er Mithredath, en evnukk ved den store kongens hoff som blir utsendt til Yauna – Jonia i en lett fornorsket utgave, en fjern vestlig provins i det veldige riket. Han har fått et viktig oppdrag av sin herre, kongenes konge Khsrish: å finne ut mer om den store kongens forfar, den første Khsrish, Erobreren, han som knuste jaunerne, erobret deres by Athen og beordret byen ødelagt.

            Evnukken får hjelp av Polydoros, en lokal kjentmann som behersker det gamle hellenske tungemålet flytende. De vandrer rundt i ruinene av den ødelagte byen, leter etter inskripsjoner og forsøker i det hele tatt å tyde sporene av den athenske kulturen. Den persiske utsendingen blir mer og mer sjokkert mens de vandrer rundt i restene av det som engang var betydningsfulle steder som Akropolis og Agora. Hvem var det som var konge?, er hans fundamentale spørsmål. Først og fremst er han ute etter navnet på kongen som Erobreren beseiret. Han kan ikke begripe at athenerne ikke så ut til å ha noen konge. Hvor mye den lokale kjentmannen forsøker å tyde inskripsjoner, og fyller på med det han vet om sine forfedres samfunn, så slår det ikke inn hos den persiske evnukken.

            Men om perseren ikke greier å ta inn over seg at de ikke finner navnet på noen athensk konge, så blir det enda verre da de studerer restene av en statue på en prominent plass på det store torvet. Så langt den athenske kjentmannen er i stand til å tyde inskripsjonen, så ser det ut til at statuen var en hyllest til to menn som drepte en tyrann. Polydoros forklarer Mithredath at en tyrann var byen Athens hersker. Perseren er skrekkslagen over at noen overhodet kunne forestille seg å hylle mennesker som dreper byens hersker.

            – Det er sinnssvakt, utbryter han. Enda godt at vi persere erobret dere. Hvem vet hva slags galskap dere ville ha sluppet løs i verden?

            Den persiske utsendingen får ytterligere befestet sine holdninger når Polydoros ved hjelp av enda flere inskripsjoner forsøker å forklare ham hvordan den athenske staten ser ut til å ha fungert. Evnukken vet ikke om han skal le eller gråte når han forsøker å ta inn over seg at den jevne kjøpmann i Athen tydeligvis skulle være med på å avgjøre spørsmål om krig og fred, i tillegg til hvem som skulle styre og hvem som skulle ha kommandoen i krig.

            Som et eksempel virker det som om innbyggerne var samlet på torvet og avgjorde en manns videre skjebne ved at hver enkelt skrev noe på et potteskår og at de så telte opp. I det konkrete tilfellet virket det som om en person ved navn Themistokles måtte forlate Athen fordi flertallet på torvet hadde skrevet det på potteskårene sine.

            I denne alternative verden hadde perserne og tyranniet seiret, demokratiet som styreform var en absurd idé, like død og begravet som den forviste Themistokles.

            Hvis man i vår historie vil gi Themistokles æren for persernes nederlag, er det et poeng å dvele ved i Turtledoves novelle. Den såkalte ostrakismen var en del av det athenske demokratiet. Det betydde at et flertall kunne forvise en mann fra Athen gjennom en nærmere angitt prosedyre – man foretok en avstemning på torvet, og voteringen foregikk ved at man skrev navnet til vedkommende på potteskår. Themistokles ble da også ostrakert etter langvarige politiske intriger. Det var riktignok først nærmere ti år etter slaget ved Salamis, og lenge etter at den persiske trusselen var borte.

            Men det var krefter i Athen som ønsket å bli kvitt Themistokles også tidligere. Det er funnet påfallende mange potteskår med hans navn på, og arkeologer og historikere har villet plassere disse funnene i ostrakisme-avstemningen allerede i 480-årene f.Kr. – før Xerxes’ store invasjon. Spesielt ett funn er talende. I en brønn ved nordskråningen av Akropolis ble det funnet 190 potteskår med Themistokles’ navn på i 1937. De stammer ganske sikkert fra en avstemning midt i 480-årene f.Kr. En rimelig tolkning av dette funnet er følgende: Det var en politisk aksjon for å bli kvitt Themistokles. Aksjonistene produserte stemmesedler i form av potteskår med ferdigskrevne Themistokles-navn på. Aksjonen fikk ikke stor nok oppslutning, og aksjonistene måtte hive sine ubrukte stemmesedler i søpla. Hadde denne aksjonen lyktes, kunne resultatet meget vel blitt persisk triumf. Hvor mange stemmer det sto på, er det ingen som vet.

Norge da? Vi kan trygt slå fast at en persisk seier ved Salamis ville hatt liten umiddelbar virkning i vår del av verden. Den skandinaviske halvøy var tynt befolket, og det var tale om mennesker som sto fjernt fra kulturen i det østlige middelhav og Asia. Veien til en eventuell nordligste provins i et persisk verdensrike ville vært lang og komplisert.

Nå er det mulig at konsekvensene på lang sikt ikke ville vært fullt så drastiske som man kanskje skulle tro. Det er en opplagt lærdom fra vår historie – en historisk regelmessighet så tydelig i de forskjelligste perioder og samfunnsforhold at det er fristende å snakke om en lovmessighet – at imperier ikke varer evig. Selv om de aldri så mye proklamerer det, og selv om de virker aldri så usårlige. Sånn sett er det liten grunn til å tro at Perserriket ville ha fortsatt å eksistere, for ikke å si, å dominere resten av verden, 2500 år etter et seirende slag ved Salamis.

            På kortere sikt er det mulig at den athenske kultur ikke ville gått helt under heller. En mulighet ville vært flukt og eksil. Det eksisterte planer om å flykte til Italia og fortsette som en fri, athensk bystat der.

            Man må heller ikke glemme at ganske mange greske bystater var underlagt perserne. De fikk beholde det vi kan kalle intellektuell frihet og autonomi i ikke helt ubetydelig grad. Kunne man tenkt seg noe lignende med Athen? Det er ikke helt usannsynlig. Da er det heller ikke helt usannsynlig at den hellenske kulturen ville kunnet utvikle seg videre. Men bare visse aspekter av den kulturen vi kjenner fra vår egen historie. Det som virker mildt sagt lite sannsynlig, er at athenerne ville kunnet fortsatt med sin eksperimentelle styreform under persisk overherredømme. Demokratiet, dersom det skulle ha dukket opp i en slik verden, måtte ha dukket opp et annet sted.

            Nå er det også mulig å fremføre andre typer kritikk mot Hegels perspektiv. Noen har pekt på at den sylskarpe polariseringen mellom frihet og østlig despoti er utpreget eurosentristisk. Andre har ment å finne spor av politisk demokrati og personlig frihet – og dermed av demokratiets historiske vugge – i kulturer helt uavhengig av Athen og den hellenske. I germanske skoger, for eksempel. Og i norske.

            En grunn til at imperier ikke ser ut til å vare evig, er at de blir underminert av spenninger og konflikter innenfra. Harry Turtledoves novelle blir avsluttet med at hovedpersonen får et kraftig signal om at det ikke er bare-bare med despotier og imperier heller. Helt uten forvarsel blir han informert om at det har vært en palassrevolusjon, at hans herre er avsatt og henrettet – og at han selv ikke har noen posisjon lenger. Mye sånt, og en og annen reflektert person i det seirende Perserriket kan komme på ideer om at alternative statsformer kanskje kunne være noe likevel.

 

Fra Historien om det som ikke skjedde av professor Øystein Sørensen. Aschehoug 2005.

1 Hvilken betydning fikk slaget ved Thermopylene for den videre kampen mot perserne?

2 Hvorfor var kampen mellom perserne og grekerne så avgjørende?
3 Hva kunne ha skjedd dersom Themistokeles hadde blitt utvist fra Aten?
4 Hva er Øystein Sørensens poeng i artikkelen om slaget ved Salamis?
5 Kjenner du til historiske situasjoner der et annet utfall kunne ha ført til at historien hadde utviklet seg helt annerledes?
6 I hvilken grad kan kontrafaktisk historieskrivning kaste lys over historien?
Cappelen Damm
Cappelen Damm AS er ikke ansvarlig for innhold på eksterne nettsider